På vei til å finne gullet!
Det var en klok person som en gang som sa " livet er ikke for pyser". Husker ikke hvem det var, ei heller hva som lå i dette begrepet. Mye har endret seg siden den gang. For det første kan man vel kalle seg "voksen" når man har passert 36 år. Samboer, to barn, hund og jobb, kan vel kalles A4. Hva er det egentlig å være voksen? Det ligger noe alvorlig over dette ordet, her ligger det krav og forventninger. Valget av yrke som førskolelærer sier nok litt om at " barnet" i meg er verdifull. Livet er fyllt med tilfeldigheter, ting vi verken har kontroll eller har innflytelse på.
For min del har møte med livet som voksen blitt ganske alvorlig, et sted hvor man har vært nær ved å miste seg selv. Følt meg fremmedgjort og ensom i et samfunn hvor egosentriske verdier, krav og ambisjonsnivå er høyt. et sted hvor samfunnets fremelskede verdier står i strid med mitt behov, mine verdier.
Hvem er jeg oppi dette kaoset?
Jeg er på en reise nå, en vei for å finne mitt sted, min havn, mitt liv. For å forstå skal jeg fortelle dere litt om bakgrunnen til mitt krasj. Rett og slett smadret, kjørt i veggen, brent kruttet, ja det finnes mange betegnelser.
Jeg fikk min første datter Mia 20 Mars 2005. Et ukjent møte med et nytt liv, og nye utfordringer. Vi hadde akkurat flyttet til et nytt sted, så jeg hadde ingen nettverk. Fødselen var tøff, og den krevde oppfølging i etterkant både av fysisk og psykisk karakter. Som første mann ut til å få barn i venneflokken var det ingen jeg kunne dele med. Jeg falt ut, ble ensom. Alt skulle læres og erfares. Mia slet med kolikk, noe vi ikke skjønte da. Etter som ukene gikk ble det tyngre og tyngre, og jeg ble tung til sins. Jeg fantes ikke glad, og var konstant utslitt.
Vendepunktet var når jeg møtte min nå gode veninne. Vi hadde barn på samme alder, og mange like utfordringer. En venn å dele med. En som lytter, en som gråter med deg, ler med deg. Vi hadde det rett og slett vanskelig sammen. Akkurat sammen, en relasjon. Vi har ett sterkt og godt vennskap den dag i dag. Det har gitt meg en dyp fårståelse og respekt for det gode vennskap.
I april 2008 kom neste vidunder til til verden. Min kjære Sara. Fødselen denne gangen gikk som en drøm. Alt ligger nå til rette for fryd og velstand. Jeg har gjort dette før og er tryggere på mammarollen. Som mange små barn er, var Sara mye syk. Hun er vel det vi kan kalle et halsbarn. Ofte og gjentagende halsinffeksjoner, ca en hver måned. Et barn er som ett, og to som ti. Ja synes absolutt det ligger noe i det. Og mye sykdom på toppen, ja det er krevende. Men det ble bagateller i forhold til hva som skjedde januar 2009.
Min kjære samboer blir syk. JEG ER REDD! Mister fotfestet, blir svimmel. Skal jeg bli alenemamma nå. Hva skjer? REDD!
Etter mange undersøkelser fant legene ut at han hadde noe som heter Ulcerøs kolitt. Det er en kronisk betennelsessykdom som manisfisterer seg i tykktarmen. Dette var en tøff periode. Vondt å se sin kjære har det vondt. Jeg har stor respekt for alle alenforeldre, for det har jeg virkelig fått kjenne på. Følelsen av å bære verden på sine skuldre. Fylle to roller. Barn som er redde for at pappa skal dø. Jeg fylte rollen som omsorgsperson for samboer, barna mine og alle de barna jeg har ansvar for på jobb. Omgivelsenes omsorgsfulle blikk på samboer og barna mine. Ja en selvfølgelighet. Men jeg hadde også en sorg. Livet vårt skulle ikke bli sånn. Vi hadde andre planer. Men man biter tennene sammen og fortsetter i samme tempo.
Helsen min begynner å skrante i 2010. Flere uforklarlige fysiske symptomer. Men man går på.
2011 opererer Sara mandlene. En velykket operasjon som har gjort hennes helse til det bedre.
På dette tidspunktet er jeg mye sliten. Kronisk spenningshodepine, og magen begynner å trøble. Etter flere måneder blir jeg sendt på kolonskopi for å sjekke om noe er galt. Ingen funn.
2012 alvorlige celleforandringer i livmorhalsen.
Januar 2013 opererer jeg bort livmor og livmorhals.
Oktober 2012 får vi en ny sjokkopplevelse. Pappa får konstatert kreft. I begynnelsen var vi ved godt mot, fant bare en svulst i tarmen, og den ene nyren. Foreløpig ingen spredning...
Det blir satt opp operasjon for fjerning av nyren... Det ringes, noe har gått galt. Under operasjon kom legene bort i gallen, det lekker galle. Pappa blir i hu og hast sendt til rikshospitalet...
Jeg har bursdag, fyller 34 år.. Pappa ringer fra sykehuset mens jeg gjør i stand til fest... " Jeg vil dere skal komme inn i morgen, du, Kjetil og mamma" sier han. Jeg blir kald, magen gjør opprør.. Nå venter en trist beskjed...sa stemmen i meg.
Nå kom dommen.. Full spredning til lever. Lerverkreft!! Pappa har hatt kreft i mange år han.Her gjelder det å kjøpe seg tid.. Pappa skal igang med tøffe runder med cellegift.
Pappa, min sterke pappa. Oksen som passet på oss, den dominerende hannen som alltid visste " best". Var plutselig blitt svak, pleietrengende og avhengig av andre. Det er en tøff overgang for alfahannen. Derfor tror jeg han også bestemte seg på å kjempe. Han virket overbevist om at han skulle kjøpe seg år, av og til virket det som om han trodde han skulle bli frisk.
Sommeren 2013 holder pappa på å dø av en innfeksjon i kroppen. Han har blitt et skjelett, med uthulede øyne og store tenner. Har ikke kontroll på noe av kroppens systemer.. Alfahannens stolthet er truet.
Jeg husker da han kom til Nygård sykehjem for opptrening etter infeksjonen. Da ville jeg fete han opp. Jeg bakte og kjøpte kaloribomber.. Stakkars han takket og smilte, men klarte knapt og få i seg noe. Jeg ville så gjerne at han skulle komme tilbake.. Jeg håpet og håpet...
Glemmer ikke da en av sykepleierene kommer inn og skal veie han... Tallet viser 62 kg.. Pappa blir rød i fjeset. Vet ennå ikke om det er fordi han ble svimmel, eller om at det ble så konkret og tydelig for han.. Jeg kjente ubehag i magen.
7 September 2013 dør pappa. Etter en uke på sykehuset med mye smerter og morfin.
Jeg kysser den ennå varme pannen hans og ønsker han god tur... Så blir det stille.
Bildet er av meg og pappa på slutten av 70 tallet
Desember 2013 kommer det første angstanfallet...
Jeg får konstatert depresjon og starter på medisinsk behandling.. Blir en periode 100 %sykmeldt fra min jobb som førskolelærer, for deretter å komme gradvis tilbake i jobb. Men noe har endret seg. Jeg klarer ikke fungere. Jeg sover dårlig, er kvalm og har spenningshodepine. Jeg har ikke energi. Finner ikke glede i noe, og livet har blitt en jobb. August 2014 starter jeg i samtaleterapi, og her starter min reise til å gjenvinne meg selv. En vond, men også nødvendig reise.
Jeg er nå så rotfast i meg selv, og vet at jeg må gjøre noen livsviktige endringer.
Hvor står jeg nå... på starten ev min egen sti..Hvor veien går er ennå usikkert. Det eneste jeg vet er at jeg er selv ansvarlig for mitt liv.. Og pokker, det skal bli et bra liv.
Tekst og illustrasjon av Bjørg Thorhallsdottir